L I T T E R A T U R | For en demokratisk arkitektru-diskurs?

"Man kan neppe tale om kommunikasjon og demokrati uten å tale om makt. Det vil arkitekter nødig. De diskuterer verken den fysiske eller den diskursive makt. For profesjonen er arkitektur en designpraksis og ikke makt eller maktintensjoner. Arkitekturpraksis er demokratisk og solidarisk, "på lag med folket", med en egalitær bevissthet, hvor den demokratiske praksis er å produsere gode boliger for alle uansett sosial status. Arkitekter har den nødvendige viten og det nødvendige verdigrunnlaget til å gi en diagnose av mennesklige behov og livsbetingelser således at de kan gi mennekser en verdig bolig for "det gode liv" og skape omgivelser som stimulerer nytelsen og følelsene. Den arkitektoniske praksis bør være rotfestet i lokal viten, tradisjonbevissthet og nasjonal historie og hegemoniske betydningsskjemaer. Arkitektur er med rette blitt anklaget for "paternalisme"."


...


"Arkitektur og byplanlegging er interessante som maktformer fordi de siden 1800-tallet har vært redskaper i samfunnets disiplinering av livet. Som Foucault sier: urbanismern, byformingen er en del av den politiske "kunst å regulerer og administrere" mennesker, og han sier mer presist at "rommet er fundamentalt i enhver form for felles liv, rommet er fundamentalt i ehnver utøvelse av makt".


...


"Få arkitekturteoretikere diskuterer arkitekturens mikrofysikk og mikropolitikk, dvs. hvordan arkitekturen utgjør en diskret maktutøving over, og en detaljert disiplinering av, hverdagslivet og bruken av rommene. Arkitektur manifesterer fysisk orden. Arkitekturdebatten mangler en kritikk av de verdier, normer og moral som spatialiseres intensjonalt i formgivingen av vaner og atferd. Denne "usynlige arkitektur", arkitekturen som sosio-materialitet, denne "kulissens regi", skal produseres kulturell homogenitet og normalisere, og denne må derfor inngå i den demokratiske samtalen om arkitektur og planlegging."


(John Pløger, k7 arkitektur)


Dette er utdrag fra en artikkel funnet i tidsskriftet k7 arkitektur. Her påpeker Pløger det faktum at arkitektur kommuniseres som aldri før - men betviler at denne samtalen er demokratisk? Det er også en spennende artikkel som kan hjelpe oss med å forme vårt ståsted når vi skal gi form til omgivelser.  Er vi "på lag med folket" eller har vi en paternalistisk holdning til folket? Kan man unnvære en paternalistisk holdning når man baserer arkitekturen på kun egne erfaringer? Eller er det som som Foucault sier: urbanismern, byformingen er en del av den politiske "kunst å regulerer og administrere" mennesker? Er vi som arkitekter allerede "programmerte" fra skolen til å utøve en diskret maktutøving - eller utvikler vi hver og en våre egne verdier, normer og moral som gir oss selvstendige utgangspunkt for det å gi form?


"De spill om arkitektur og urbanisme vi ser nå er ikke et (pluralt) demokrati verdig. La oss få striden på banen."